Reisebrev fra Helsinki

En samling av ulike bilder av Nora sammen med en rekke toppolitikere fra hele Europa.

Nora sammen med en rekke toppolitikere i Helsinki.

Fra 6. til 8. november fikk jeg være frivillig under Det europeiske folkepartiet (European People’s Party, EPP) sin Summit i Helsinki, hvor det ble bestemt hvem som skal representere partiet til neste års valg av Europakommisjonen – “spitzenkandidaten”.

En spitzenkandidat er en kandidat som er valgt av den politiske gruppen i Europakommisjonen for å representere partiet og stille til valg som president for Europakommisjonen. Europakommisjonens president velges hvert femte år av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd. Valget av president foregår like etter valget til Europaparlamentet. Europaparlamentet består av 5 partigrupper, det vil si ut ifra hvor de ligger på det politiske spekteret. EPP har 219 av 750 seter og er derfor størst. Selv om en spitzenkandidat vinner selve valget er han/hun ikke garantert stillingen, ettersom kandidaten må bli godkjent av Europaparlamentet.

Som frivillig betyde dette at vi alle fikk forskjellige oppgaver, noen var mer interessante enn andre. Mitt første oppdrag var å telle hodetelefoner som ble brukt under konferansen for å kunne høre på taler som blir oversatt. Det første problemet var at EPP hadde bestilt 1500 stykker og det var kun 1189 stykker der. Det andre oppdraget var å sette fram bordkortene, for å så se at Tyskland var veldig representert med over 80 deltagere, mens Norge hadde 3 deltagere.

De som kjenner meg vet at jeg er ekstremt glad i EU, og går Europastudier med engelsk. Jeg presenterte meg som «Nora from Norway, and I want to get Norway in the European Union», noe som fikk folk til å le, men det var verdt det når Alex Stubb (en av kandidatene til spitzenkandidat) hilste på meg 7-8 ganger. Så når jeg først fikk snakke om EU var jeg som et lite barn på julaften. Jeg fikk diskutere litt med begge spitzenkandidatene og forklarte dem hvordan jeg skal få Norge inn i EU, noe de mente at jeg burde gjøre.

Fra 12.30 hadde jeg «gold walking» som oppdrag. Noe som virket veldig kult, helt til jeg innså at de fleste kommer med sin egen stab av folk, trenger ikke din hjelp til å vise veien og du må stå ved inngangen og vente på politikerne som kom 10 minutter før de skulle ha et møte. Allikevel fikk vi klar beskjed at vi ikke skulle snakke til de, ikke ta bilder med dem og holde oss litt til siden. Dette var litt vanskelig når Rui Rio, portugisisk partileder for SPD, som var den eneste person jeg fikk gå med, spurte meg om jeg var finsk og resulterte i en diskusjon om norsk EU-medlemskap. Ettersom kjendisene kun kom rett før de måte kunne jeg gå rundt og se på hva kongressen hadde å by på, eller følge etter andre frivillige som skulle snakke med sine medlemmer fra Europaparlamentet (MEPs). Det at vi ikke fikk lov til å ta bilder med politikerne var fort glemt når jeg møte på folk som Sebastian Kurz, Donald Tusk eller Jean-Claude Juncker.

Før jeg dro til Helsinki spøkte jeg med at jeg skulle klare å ta en selfie med Merkel, uten helt å tro at det faktisk kom til å skje. Under den siste dagen av kongressen, når Merkel gikk for å stemme, greip jeg min sjanse og tenkte at det var nå eller aldri. Med de andre frivillige fulgte vi Merkel til inngangen av stemmeboksene, og mens de sto der gikk jeg bort til utgangen hvor Merkel kom ut og ting gikk litt fort her, men jeg klarte å få en selfie med henne.

Som frivillig var den siste jobben vår å springe og dele ut plakater med navnet på den som hadde fått flest stemmer, Manfred Weber. Det å springe ut med plakater med full musikk og alle som står og klapper er noe jeg gjerne skulle ha opplevd igjen.

Har jeg lært noe fra denne turen? Ikke så mye, men jeg har mange gode minner.

Den eneste jeg mangler nå er en selfie med Erna.

Nora Strømme

Comments

kommentarer

Legg igjen en kommentar